Edvard Munch på Ramme

Auladekorasjonene

I 1911 fylte Det Kongelige Frederiks Universitet (som Universitetet i Oslo het frem til 1939) 100 år, og det ble bestemt at det skulle bygges en festsal, en aula, i tilknytning til allerede eksisterende lokaler.

Festsalen skulle utsmykkes med kunst fra samtiden, og demonstrere Norges dyktighet og identitet i tiden som en ung og uavhengig nasjon.

I 1909 besluttet man å holde en “begrenset konkurranse” om utsmykningsoppdraget. 22 billedkunstnere og 3 billedhuggere meldte sin interesse. En av dem var Edvard Munch.

Munch hadde etter all sannsynlighet konkurransen med Auladekorasjonene i tankene da han kom tilbake til Norge, informert av gode venner.

Åsgårdstrand, Kragerø – og Nedre Ramme

På denne tiden hadde Munch familie i Kristiania, og han selv eide det lille huset i Åsgårdstrand. Likevel mente han at det var nødvendig med et nytt, eget sted, stort nok til å skape store og nye motiver til konkurransen.

Valget falt på Kragerø og stedet Skrubben. Her startet han arbeidet med motivene som skulle bli Auladekorasjonene.

Til arbeidet fikk Munch bygget sitt første friluftsatelier, et utendørs atelier med store trevegger, uten tak. Her kunne han arbeide med store, monumentale motiver.

I Kragerø fant Munch motivene Historien og Solen. Kombinasjonen av at han ikke fikk kjøpe eiendommen i Kragerø og behovet for nye monumentale motiver gjorde at han så seg om etter et nytt sted å bo.

Valget falt på Nedre Ramme i Hvitsten.

Munch kjøpte eiendommen Nedre Ramme av den tyske visekonsulen Hjalmar Juells døtre, i november 1910.

Her fikk han skog, hage, strandlinje, kullbod, drengestue og et hovedhus i fransk chateaustil, idyllisk beliggende i en bukt ved Oslofjorden.

Et sunnere liv – og vitalismen!

På Nedre Ramme levde Edvard Munch et skjermet og roligere liv i vakre omgivelser. Omgitt av fjorden, frodig skog, hage, dyr og sine hjelpere – og i passe avstand fra hovedstaden.

Her skapte han kunstverk i vitalistisk stil: Motivene hans ble frodige, med natur og mennesker malt fulle av liv og i sterke farger.

Alma Mater og Forskerne

På stranden fant Munch motivene til Alma Mater og Forskerne. Disse er nært beslektet og laget til Aulaen. De viser begge en mor med et spedbarn i favnen, med flere lekende og forskende barn rundt seg. Antall barn og hva disse gjør varierer i de to motivene.

Alma Mater ble, slik som Historien og Solen, et av tre hovedfelt til Auladekorasjonene. Motivet var et av dem Munch repeterte og arbeidet mest med. Hans siste versjon av Alma Mater er fra 1940.

Det var ikke bare motivene Forskerne og Alma Mater Munch fant på Ramme. Flere av Auladekorasjonenes totalt 11 motiver stammer herfra.

Auladekorasjonene på turné

Ingen vant konkurransen om Auladekorasjonene. Munch ble rådet til å arbeide videre med dem, hvilket han gjorde.

Et av rådene var å lage Auladekorasjonene i mindre format slik at de lettere kunne stilles ut.

Etter flere utstillinger utarbeidet Munch dekorasjonene i redusert størrelse. Disse laget han på Nedre Ramme, i sitt friluftsatelier.

Verkene ble utstilt i Aulaen 1912, i Tyskland, på Herbstausstellung i Berlin 1913, på Berliner Secession, Frankfurter Kunstverein og i Tivoli festivitetslokale i mai 1914.

En privat innsamlingskomitée kjøpte Auladekorasjonene av Munch og gav dem til Universitetet i 1916.

Vitalismens nye motiver

Edvard Munchs liv og virke på Nedre Ramme omhandlet mye mer enn Auladekorasjonene. Her kunne kunstneren også gi seg i kast med nye motiver.

Omkranset av havet og skogen, sammen med sine dyr og hjelpere skapte han flotte verk med motiver av badende og soltilbedere, mennesker og dyr i landlige omgivelser.

I flere av motivene kan man lett kjenne igjen områdets svaberg og kystlandskap. Området og modellene ble gjengitt med kunstnerens moderne og dristige penselstrøk.

På Nedre Ramme ble Munchs motiver frodige, fulle av liv og farger. Kanskje var de virkelig resultatet av et sunnere og bedre liv?

Hans utsagn «Jeg maler ikke efter naturen – jeg tar fra den – eller øser fra dens rike fat» kom til sin rett, der han plukket elementer fra omgivelsene og gjenga dem i kunsten.

På Nedre Ramme ble kunsten friere i fargene og lettere i uttrykket, ved hjelp av lyset smeltet mennesker og natur sammen til én enhet.

Jensen med And

I motivet Jensen med and viser kunstneren en del av at det å leve med og av naturen også betyr at man høster av den.

Her har Munch malt sin hjelper Jensen med en and i armene. Munch malte også et annet motiv av Jensen med anden, men der er anden slaktet.

Begge motivene er trolig malt et sted på baksiden av Munchs hus, muligens mellom hovedhuset og stallen.

På Nedre Ramme var det hunder, ender, kalkuner, høner, hest og påfugler. Disse var med i kunstnerens verk. Dyrene er med i hans tegninger og malerier.

Hjelperen Jensen er også med i andre motiver, som Såmannen. Det kan være Munch i dette motivet gjengir Jensen i kjøkkenhagen på Nedre Ramme.

Området der den lå, mellom Munchs hus og bukten, kan ligne på dette. Det kan også være epletrærne vi vet Munch hadde nedenfor huset som skimtes øverst i motivet.

Nå er det viktig å huske at selv om man i noen verk kan fastslå hvor de er fra, er det sjelden at Munch malte det han så. Han gjorde som oftest et utvalg, valgte en komposisjon han syntes passet ut fra det resultatet han ønsket å oppnå.

På Nedre Ramme hadde Munch en palett som ble brukt til flere av motivene. Ulike nyanser av blått, grønt og lilla er med i motiver som de overnevnte, Fjordlandskap, Løvsprett og Kystlandskap fra Hvitsten.

I sistnevnte står måten å male vannet på – det er lite farge, nesten gjennomsiktig – i kontrast til hvordan kunstneren gjenga fjell, gress, trær og busker – som vises i fargefelt av ulik grad av bemaling.

Fargene er til stor del malt i avgrensende felt som gjør at de får en optisk effekt som skiller seg fra kunstnerens oeuvre (kunstnerens samlede verk).

Motivet Løvsprett viser to mennesker som sitter med ryggen til kunstneren, eller betrakteren om man vil. De sitter på knausen utenfor Munchs vinterhage, overfor der hvor Munchs friluftsteater nå befinner seg.

I Kystlandskap fra Hvitsten befinner vi oss også på utsiden av kunstnerens hus og ser over mot kullboden, det røde bygget som lå nærme vannet.

Ingeborg Kaurin

Det var ikke bare Jensen kunstneren gjenga i sine motiver. Hans foretrukne modell i årene 1911-1915 var Ingeborg Kaurin.

Hun var datter av Karen Borgen, som satt modell for Alma Mater. Ingeborg fungerte også som Munchs husholderske.

Når Munch malte Ingeborg benyttet han seg av, som ellers i motivene fra Nedre Ramme, sterke farger i overflod malt i effektive motsetninger i motivene.

I flere av kunstverkene kan vi se Ingeborg utføre daglige sysler; hun er rundt dyrene, hun vasker sine føtter, hun soler seg og hun plukker epler.

Motivet Under de røde epler viser Ingeborg Kaurin og det som sannsynligvis er Edvard Munch i eplehagen nedenfor hovedhuset.

Her fremstilles Ingeborg nærmest som et symbol på det fruktbare, mens Munch er en passiv betrakter. Den frodige unge kvinnen i hvitt, med runde eplekinn, fremstår som billedgjørelsen av ungdommelig sunnhet. Hun står i kontrast til den markerte, magrere og mørkkledde mannen, som ser adskillig eldre ut og mindre sunn enn kvinnen.

Til tross for mannens fremtoning bugner motivet av frukter, natur og det gode liv.

Forføreren

Forføreren er et dobbeltportrett av kunstneren og hans modell. Dette motivet er ett av flere han laget av seg selv og Ingeborg Kaurin på denne tiden.

Flere år etter at Ingeborg hadde giftet seg og sluttet som Munchs modell nektet han å selge kunstverket til Kunsthaus Zürich, usikkert av hvilken grunn.

Verket På Sofaen regnes som et av hovedverkene blant Munchs portretter av Ingeborg. Maleriet viser erotisk livsglede og varme i like stor grad som det formidler godt humør. Sistnevnte, slett ikke vanlig i Munchs kunst.

Munch laget en rekke akter der Ingeborg Kaurin var modellen. Han utforsket mulighetene for å gjengi modellen i ulike positurer og ulike sinnsstemninger. Eksempler på dette kan man se i verkene Gråtende akt og Sittende akt.

Vitalismen!

På samme tid som menneskene søkte seg ut fra byene og tilbake til naturen, i alle fall på fritiden, skjedde det også endringer i kunsten. Vitalismen gjorde seg gjeldende.

Dette var ikke egentlig en stilretning, men en holdning, som påvirket flere kunstnere i perioden 1890-1940.

Selve ordet Vitalisme, har sitt utspring i ordet vital, fra latin, som betyr liv.

Flere av kunstnerne som tok del i vitalismen brøt med tabu og fremstilte den nakne og frigjorte menneskekroppen ute i naturen, ofte i fysisk utfoldelse.

Det er den sunne og sterke menneskekroppen som avbildes.

Grunnlaget for vitalismen kom fra motstanden til 1890-årenes dekadanse, samt skepsisisen til det industrielle og det urbane. For kunstnerne ble livskraften sentral, denne manifesterte seg i alt levende og sollyset ble det sentrale livssymbolet.

I en forstand kan man si at vitalismen sprang ut fra nyromantikken, der sistnevnte brøt med realismen og fikk fornyet interesse for romantikken – særlig den delen av romantikken som tilba naturen, men vitalismen har et kraftigere uttrykk.

I vitalismen blir det populært med motiver av hav og strand. Edvard Munch er tydelig influert av vitalismen, og Nedre Ramme var det ideelle stedet for utførelse av denne typen verk.

Edvard Munch malte flere motiver av badende og mennesker som solte seg på strendene og svabergene på Nedre Ramme.

Verket Høysommer er nettopp et slikt motiv, og viser flere kvinner solbadende på svaberget mellom de to buktene på Munchs eiendom.

Ingeborg Kaurin er avbildet sittende helt fremst i motivet. Kunstneren fremstilte henne som vital, naturlig og frisk. Hennes kvinnelige former og naturlige glød fikk henne til å fremstå som en skikkelse lik dem Pierre-Auguste Renoir malte.

I motivet Høysommer lot kunstneren kvinnefigurenes kroppsfarger være nyanser tilsvarende fjellets farger. Rosa, hvitt gult, oransje og grått går igjen i begge. På denne måten fremstår kvinnene og naturen som deler av det samme, kvinnene blir «integrert i naturen».

Fargene står i stor kontrast til Kristianiafjorden og Hurumlandet (åsene på Hurumlandet sees i motivets bakgrunn), samt deler av svaberget, som alle fremstilles i ulike nyanser av blått. Malingen av motivene fra svabergene ble påført i korte strøk, fargene kom rett fra tuben.

Munch hadde malt vitalistisk også før han kom til Ramme.

Sommeren 1907 var han i det nordtyske badestedet Warnemünde, hvor han malte Badende menn.

I sine tidligere motiver med bading som tema, som Badende piker fra 1897-1901 og Badende gutter fra samme tid, fremstilte Munch sine figurer i et lukket motiv. Det vil si at det ikke var noen horisontlinje i motivene, slik at «figurene nærmet synes å befinne seg i et akvarium».

Øvelse gjør som kjent mester, og Munch utvikler sine bademotiv i de påfølgende årene.

Utviklingen og motivkretsen fortsatte han på Nedre Ramme. Her malte han, i tillegg til de solbadende kvinnene, en rekke motiver av badende menn. Et av disse er Badende mann fra 1918.

Danseren Claude Beriot er modellen som gjengis i Munchs motiv Badende mann. Motivet er blant kunstnerens mest vitalistiske. Hans atletiske kropp, markerte muskler og evnen til å holde forskjellige positurer lenge gjorde at han var en ettertraktet modell.

Både Gustav Vigeland, Christian Krohg og Edvard Munch brukte Beriot. Modellen beskrev Munch og Vigeland som forskjellige:

– Mens Vigeland kunne buldre, spøke og le så det riktig gjallet i atelieret, så virket Munch stille og nesten litt forsagt. Vigeland arbeidet med en fandenivoldsk innsatsvilje. Munch virket forsiktig og rolig, men han malte ofte med voldsom fart.

Svaberget som sees bak den badende mannen, er også med i motivet Bølger. Alle som har vært på Nedre Ramme en dag det blåser, og vandret ut langs bukten foran Munchs tidligere hjem, kjenner umiddelbart igjen Munchs motiv.

En viss type motiv fulgte, som så mange andre kunstnere, også Munch gjennom hans oeuvre; selvportrettet. Gjennom dette utforsket han teknikker og iscenesatte seg selv.

Det er stor spennvidde i selvportrettene. Munch viste seg selv som dekadent, mystisk, syk, i helvete, kunstner, i livets ulike faser og aldre. Hans selvportretter «befinner seg i dette mellomrommet mellom illusjon, mytedannelse og malerisk arbeid.»

Det er ikke nødvendigvis den virkelige Munch» vi ser, men den «Munch» kunstneren selv ønsker vi skal se.

I selvportrettene fra Nedre Ramme var det nok det maleriske som teknikk og fargebruk kunstneren utforsket, og muligens ikke i like stor grad iscenesettelsen.

Selvportrett mot gul bakgrunn og Selvportrett med hatt og frakk er begge malt i hans gule rom på Nedre Ramme.

I Selvportrett med hatt og frakk skimter vi en mann bak den portretterte kunstneren. Dette er hans gode venn, forfatteren, journalisten og kritikeren Jappe Nilssen.

I 1912 laget Jappe en artikkel kalt Edvard Munch i sit hjem. Artikkelen omhandler Nedre Ramme. Jappe Nilssen beskrev eiendommen, alle dyrene, huset og interiøret:

Selve huset dernede i Hvidsten er ikke noget pragtstykke af arkitektur. […] Munch havde jo altid tænkt at få sig et sligt ordentlig, troværdig hus i empire, i gammel herregårdsstil med mansardetag og blanksorte teglsten på taget, men landskabet omkring var så vakkert, at han slog til trods alt. Nogen større komfort omgav han sig til at begynde med ikke.

Jappe beskriver hvordan huset var dårlig og meget sparsommelig møblert. Etter at Munch deltok på en lokal auksjon endret dette seg. Da fikk kunstneren en overflod av møbler i sitt hjem.

Dette var kanskje bedre for hans få, utvalgte gjester, men Munch selv mente at huset nå hadde mistet sin intime hygge og karakter.

Munch var nok ikke så opptatt av interiøret som han var av selve eiendommen. Som han selv skrev til en venn da han kjøpte den:

«Jeg har kjøpt Villaen Nedre Ramme – herligt beliggende omgivet af Skov og stor Have med 600 meter Strandlinie – Det er den smukkeste Eiendom i Kristianiafjorden» – Edvard Munch

Melankoli

Melankoli regnes som et av Munchs hovedverk. Hovedfiguren er Munchs venn Jappe Nilssen. Han sitter på stranden i Åsgårdstrand og lider av melankoli.

Motivet hadde sitt utspring sommeren året før, da Munch var opptatt av romansen mellom Jappe Nilssen og Oda Krohg.

Romansen skal ha gått svært inn på Jappe Nilssen. Oda var gift med kunstneren Christian Krohg og hadde et forhold til Kristianiabohemens far, Hans Jæger, som hun skal ha valgt fremfor Jappe Nilssen.

I Melankoli plasserte Munch hovedpersonen i bildets forgrunn, han sitter helt til høyre i bildet, og det er bare hodet, skuldre og hans venstre hånd vi ser. Bak han ser vi Åsgårdstrands duvende strandlinje og i bakre del ser vi en brygge og en gul båt.

På bryggen går det tre mennesker, på vei ut til båten, en mann, en kvinne og en mann. Anekdoter vil ha det til at kvinnen er Oda Krohg, mannen er Hans Jæger, og mannen som bærer årene og skal ro de elskende er Christian Krohg. Tilbake sitter altså Jappe forlatt og melankolsk.

Christian Krohg skrev om maleriet i avisen Verdens Gang, under tittelen Tak for den Gule Baaten, om hvordan strandlinjen som beveger seg innover i motivet viser harmoni og bidrar til at det hele blir mer som musikk enn maleri – brilliant musikk.

Vil du lese mer om bohemene på Ramme, se her.