Bohemene på Ramme

Bohem er et begrep som opprinnelig ble brukt om mennesker fra Böhmen, men som fra siste halvdel av 1800-tallet først og fremst ble brukt på «personer som levde et ukonvensjonelt og bekymringsløst liv», gjerne kunstnere, forfattere og intellektuelle.

Fra og med 1880-årene fikk den norske hovedstaden sin egen gruppen bohemer; «Kristianiabohemen». Gruppen besto av studenter, akademikere og kunstnere. Den var liten og de fleste av dens medlemmer hadde borgerlig bakgrunn. Oda og Christian Krohg regnes som aktive deltakere i gruppen, Jappe Nilssen og Edvard Munch som perifere. Hans Jæger ble ansett for å være Kristianiabohemens far.

Hans Jæger

Bohemene var motstandere av det etablerte, krevde frihet og ønsket å leve «frisinnet». Likevel, det kan ikke ha vært lett for Christian Krohg da hans gode venn Hans Jæger, mannen Krohg lenge hadde forsvart, forelsket seg i kvinnen Krohg selv hadde forhold til.

Da bohemene ønsket å skrive sitt liv, gjengi det så sannferdig som mulig, resulterte trekantforholdet i tre selvbiografiske bøker basert på Jægers dagboksnotater og brev.

Deler av handlingen i bøkene foregår på Odas families feriested på Rammebråten, mellom Nedre Ramme og Hvitsten.

Jæger selv er romanenes jeg, Oda er omdøpt til Vera og Christian Krohg er Bjørck.

I triologiens siste bok reiser Jæger etter Oda og Christian som skal til Skagen og gifte seg. Jæger vet at Oda vil at han skal la henne være i fred, det har hun skrevet til ham, men han klarer det ikke. På reisen nedover til Skagen tenker Jæger:

Hvitstens hvite huser me sol paa kan jei skimte i det fjerne, men stede hvor hun bodde er borte. Mørk og tong ligger aasen derover, me brungule strimer af vissen lovskov nedover sei – tong og mørk og trist… Hvor det er høst… sommeren er dø og baaren til graven, det vidunderlie løvgrønne sommerlyse sted hvor hun levet og aandet i sommer, og fyldte skoven me sit væsens duft – gult og vissent, døtt og tomt ligger det naa gjemt et sted derinne som jei ikke mere kan se… Kanskje skal det aldri grønnes mer for mei – aa Vera! Var det min siste sommer, den som naa ligger visnet derinne? – jei kan ikke bære det…

Da Hans Jæger kommer til Skagen og Brøndums hotell har de han leter etter forlatt stedet.

Da Jæger noen dager senere returnerer til den norske hovedstaden gir han følgende beskrivelse av Hvitsten og Rammebråten:

…Hæsli ser den ut som den ligger der, mørk me brede skiddengule og gulbrune strimer paaskraa nedover sei, i sykt gustengult solskin – og nede ve stranden kan jei saavitt skjelne det lille gule badehuse mot den gulbrune visnete løvskov bäk… – Dér inne er det du har levet engang! Mumler jei halvhøit til mei sell som for aa vække mei.

Hans Jæger, som man kan lese av tekstene overfor, skrev som han snakket.

Oda Krohg, født Lasson

Oda Krohg inspirerte til litteratur. Mennene som skrev om henne var Hans Jæger, Jappe Nilsen, Gunnar Heiberg og Sigbjørn Obstfelder.

Felles for alle historiene der hun brukes som karakterstudie er at de alle handler om kjærlighet. Dette er kjærlighet av kompleks form og gjerne forhold som involverer en kvinne og flere menn.

Odas egentlige navn var Ottilia Pauline Christine. Hun var den tredje i rekken av en søskenflokk på hele ti barn.

Barnas mormor var russisk og i slekt med tsaren. Hun kom til Norge gjennom giftemål med Christian von Munthe af Morgenstierne, som var norsk diplomat. Hennes datter, Alexandra, giftet seg med Christian Lasson, som var jurist og senere regjeringsadvokat. Familien tilhørte toppskiktet i Kristiania.

I familiens hus var interessen for kultur og kunst, gjennom teater og musikk, stor. Men: Det var fortsatt forventet av husets døtre skulle føye seg inn i samfunnets forventede kvinneroller, noe flere av døtrene opponerte mot.

Lassonfamilien bodde en kort spasertur fra slottet i hovedstaden, i Grønnegate. Som feriested kjøpte faren, Christian Lasson, et lite hus med uthus ved Rammebråten ved Hvitsten i 1876. Her tilbragte familien somrene.

I 1881 giftet Oda giftet seg med Jørgen Engelhart. Han var velstående og drev med trelast. På to år får de to barn. I 1882 gikk Engelhart konkurs og året etter separeres ekteparet.

Oda bestemte seg så for å bli malerinne. På denne tiden var det få kunstnere som underviste kvinnelige studenter. Christian Krohg var en av de få som gjorde dette i hovedstaden og han ble Odas lærer. De to innledet et forhold som førte til graviditet før hun var offisielt separert fra Engelhart. Sommeren 1885 deltok Christian Krogh på verdensutstillingen i Antwerpen.

For å skjule graviditet og fødsel ble Oda med han, de lot som det var en studietur for henne. Datteren Nana ble født i august 1885 og satt bort til andre. Christian og Odas andre barn, Per, ble født året etter at de ble gift, i 1889. Da hentet ekteparet deres eldste datter, Nana, hjem  fra Belgia.

Oda vakte oppsikt da hun debuterte på Høstutstillingen i 1886 med den myke sommernatts stemning i verket Ved Christianiafjorden og øyeblikkskildringen i verket Gutten min.

I sine første bilder valgte hun ofte intime genreskildringer der hun avbildet sine nærmeste. Med disse valgene føyet hun seg inn i rekken av flere andre kvinnelige kunstnere.

Ved Christianiafjorden er Odas mest kjente maleri. Verket har siden høstutstillingen skiftet navn og heter nå Japansk lykt.

Det viser en av Lassonsøstrene sittende i døråpning ut fra huset Jomfruburet på Rammebråten. Kvinnen ser ut til å være fordypet i utsikten. Treet midt på bildet skal være plantet av kunstnerinnens kjære bror, Per, som døde ung. Den japanske lykten gir lys og stemningsfulle farger i motivet. Den viser til de japanske strømmingene som var populære i billedkunsten på denne tiden.

Da Odas Japansk lykt hang ved siden av et motiv av Edvard Munch på Nasjonalgalleriet skrev direktøren at det var en samhørighet mellom kunstnerne:

En længsel efter poesi og mystik, sjælfuldere end det mandfolkagtige ottiårsmaleri kjendte den, higer i denne unge kvindes kunst og møtes med Munchs farvedigtende geni.

Samme direktør, som var blant datidens mest kjente kunsthistorikere skrev også om kunstnerinnen:

Oda Krohg er ingen maler-professionist, men noget af en åndfuld dilettant i kunsten. Hun er en rigt begavet kvinde med sjelden, inuitiv intelligens, raffinert smag og et stærkt følelsesliv.

Christian Krohg

Christian Krohg ble født inn i en embetsmannsfamilie. Han var jurist, journalist, forfatter og kunstner. Da han hadde fullført sin juridiske utdannelse dro han i 1873 til Karlsruhe for å bli figurmaler.

Her ble han elev av Carl Gussow, som var realist. Da Gussow flyttet til Berlin for å arbeide der ble Krohg med.

En av Krohgs medstudenter var den tyske kunstneren Max Klinger.

I Berlin, i selskap av Klinger og den danske kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes, ble spiren til at Krohg skulle ble en realistisk kunstner innen sosial tendenskunst sådd.

Da han i 1879 returnerte til Norge hadde Krohg tilegnet seg gode kunnskaper om billedkunsten, men manglet en motivverden han kunne gjengi i samsvar med sine nye krav til en ekte og sannferdig skildring av virkeligheten.

I denne perioden overtalte kunstnervennen Frits Thaulow ham til å bli med til det som da var en av Skandinavias mest isolerte byer – Skagen. Det enkle, nesten primitive og hardføre livet stedets innbyggere førte fasinerte Krohg.

Det finnes ikke mange opplysninger fra Krohgs første reise til Skagen, men man vet at han arbeidet med tre motiver som skulle bety mye for hans endelige kunstneriske gjennombrudd. Ett av disse var verket Babord litt. Det var Niels Gaihede som var modell. Kunstnerens avskjæring av motivet var meget moderne for sin tid og gjør at motivet fremstår som livaktig, ikke oppstilt og planlagt. Maleriets utsnitt røper også kunstnerens sans for øyeblikksfotografiet.

Av alle kunstnerens motivet fra sjølivet er Babord litt hans mest kjente.

Krohg fortsatte å male Niels Gaihede og hans familie under oppholdene i Skagen i årene 1882-1888.

Kunstneren interesserte seg for deres liv og virke ved Danmarks kyst i stor grad. Krohg fikk være i deres hus, han fikk være der da de arbeidet og utførte sine daglige sysler, både inne og ute. Mye av dette gjenga han i sine motiver. Måten de ble malt på og avskjæringen av motivene gjør at betrakteren lett kan leve seg inn i dem.

Hjemme i Norge utviklet Krohg sitt sosiale engasjement. Han involverte seg i politikk og var en over snittet engasjert samfunnsborger. Han reiste til Frankrike på statsstipend, fikk nye impulser og økte sin kunnskap.

På 1880-tallet slo Krohg for alvor inn på retningen som referees til som sosial tendenskunst. Han ønsket å belyse urettferdighetene i samfunnet gjennom sin kunst, både i maleriene og tekstene han skrev. Under et foredrag sa han ordene som blir betegnende for hans kunst:

Saa den [kunsten] griber alle Mennesker […] Ja – du skal male slig, at du griber, rører, forarger eller glæder den store Hob netop ved det samme som har glædet, forarget eller grebet dig selv.

Kunsten skulle være gripende og enkel, den skulle tjene livet. Det skulle males «sandt, skjærende sandt, ubehagelig sandt».

På denne tiden kom Krohg i kontakt med Kristianiabohemen. Selv ble Krohg ikke utlukkende bohem, han var både en del bohem og en del borger. Hans personlige vennskap med Hans Jæger var sterkt medvirkende til at Krohg ble en del av miljøet. Han var eldre enn de fleste av de andre i gruppen og har i ettertid blitt karakterisert av flere som «æresbohem».

Kvinnen var viktig for bohemene og for Krohg. Hun skulle ha «en fri og naturlig seksualitet» og begge kjønn kunne dyrke den frie kjærligheten mellom mann og kvinne. Dette skulle være i stedet for daværende restriksjoner der ekteskapet holdt hustruen tilbake og underkuet henne som individ, mens mannen var fri og hadde seg med prostituerte. Dette var bakgrunnen for at Hans Jæger skrev bøkene Fra Kristiania bohemen som ble utgitt i to bind, og at Krohg laget en serie med malerier om sypiken Albertine som endte opp som prostituert og at han skrev romanen Albertine om samme tema.

Krohgs syn på kvinnen kom også til uttrykk i hans portrett av sin fremtidige kone Oda. Portrettet skiller seg fra andre i samtiden. Krohg valgte å fremstille Oda smilende i hverdagslige klær, med kort lugg og utslått hår. Hun ser direkte på betrakteren og står med armene bestemt i siden med en kraftfull selvfølgelighet. Krohg viser Oda som en sjarmerende , uhøytidelig og modig kvinne på en og samme tid. Motivet ble malt på Rammebråten få måneder før de giftet seg.

Gjennom Krohgs kunstnerskap skjer det endringer. For Krohg var motivet viktig og det var hans opplevelse av dette som bestemte det kunstneriske uttrykket og formspråket.116 Krohgs sjøbilder er det største motivgruppen i kunstnerens oeuvre.

Likevel er han ikke marinemaler i begrepets vanlige betydning. Det er i hovedsak mennesket i møte med havet og dramatikken kunstneren er interessert i. Motivene hans var populære i samtiden.

Det var spesielt to motiver innenfor sjøbildene som opptok Krohg i flere årtider. Disse var Grumset farvann og Øyenvitner. Sistnevnte finnes i ulike varianter, hele 30-40 bilder, så mange at det kan kalles en syklus. Kunstneren utforsket tema og det maleriske. De mest gjennomarbeidede motivene i syklusen fikk stor anerkjennelse.

Motivet Øyenvitner har sitt utspring på Ramme. Mennene i motivet er lokale og kvinnen er Oda Krohg. Vi ser et interiør. To menn i oljehyre fremstår som de akkurat har kommet inn der de står i døråpningen med sydvesten fortsatt på hodet. Det er utført i realistisk stil og mennenes øyne (som jo spiller på motivets tittel) røper at de har vært vitne til noe grusomt. Kvinnen er avbildet på motsatt side av billedflaten og fremstår som hun beveger seg mot mennene med teatralske fakter. Hun er slett ikke klar for å motta budskapet om at hun har blitt enke og fortellingen om hvordan det hele gikk til.

Krohg har flere kunstverk med livet på havet som tema. Det store motivet Nordenvinden. Los Gulliksen til rors ble utført i en røffere stil enn Krohgs andre bilder fra denne 1880-tallet.

Motivets påførte spektralfarger og bemalingen av himmelen og losen, i kontrast til den mørke forgrunnen, gir motivet en kraft av lys.

I motivet Losen går ut viser Krohg oss nok en gang losen i arbeid. Det opprørte havet dekker en stor del av billedflaten. De to losene, i sine lett gjenkjennelige oljehyrer, styrer sin skute gjennom bølgene mot dampskipet. Sistnevnte fremstår dust og uklart i fargene, kunstneren har klart å fremstå som vannspruten som omhyller skipet. På skorsteinen kan vi likevel se det lettkjennelige flagget til rederiet Fred. Olsen.

I løpet av årene sammen med Oda var Krohg på hennes families eiendom Rammebråten gjentatte ganger.

Møte på Rammebråten var blant motivene han hentet direkte fra stedet. Her ser vi seilmaker Johan Karlsen (Hvitsten 1831-1898) og fisker Kristian Brockmann. Mennene er de samme som er modeller til fiskerne i Øyenvitner.

Lokalhistorikerne kan uten problemer fortsatt finne stedene der Krohg malte flere av sine motiver fra området.

De fleste av Krohgs fiskere har på seg oljehyre. Disse ble brukt i Norge og nabolandene fra midten av 1800-tallet. Sydvestene kom på samme tid og avløste skinnhatten som tidligere var brukt.

Sydvestene ble laget av kraftig bomullslerret, impregnert med varmpresset linolje tilsatt voks. Sydvesten ser vi ikke bare på voksne fiskere, men også bruk av den yngre garde, slik som i motivet Fiskergutt. Motivet er malt i området rundt Rammebråten og modellen er i familie med nåværende eier av Ramme.

Frits Thaulow

Frits Thaulow var ikke selv del av Kristianiabohemen, men han befant seg i kretsen rundt flere av dens medlemmer.

Han var i perioder venn av Christian Krohg og giftet seg med Odas søster, Alexandra Lasson i 1886.

Sin kunstneriske utdannelse begynte Thaulow ved Den Kongelige Tegneskole 1862-1863. Han dro så til København ved kunstakademiet der han var elev hos Gude i Karlsruhe 1874- 1875. I 1903 var Thaulow elev hos den franske trykker og grafiker Eugène Delatre i Paris.

Gude mente at fargen var et element som lå spesielt for Thaulow. Dette influerte kunstneren i hans tidlige produksjon. Fra 1870 årene skiftet Thaulow og ble mer påvirket av fransk friluftsmaleri og var sterkt influert av den franske kunstneren Jules Bastien-Lepage. Da ble fokuset på farge til en viss grad erstattet av et fokus på lys og luft.

Siden Thaulow kom fra en velstående familie hadde han større mulighet enn flere av sine kunstnerkolleger til studieopphold i utlandet. Han dro til London og Paris. Til Le Havre og svenskekysten, til Philadelphia, Nederland, Skagen, Helsingør, Skottland og Venezia. Han var også på turer rundt i Norge, både langs kysten og i fjellet.

Christian Krohg mente Frits Thaulow overvant det å «være rik» og skrev om ham:

Man har videre bebreidet Thaulow at han ikke la noen vekt på den alvorlige og triste side av naturstemningene, og det er endog blitt sagt at hans landskaper var så smilende og muntre fordi han ville behage publikum. Nei, Thaulows glade og lyse syn på naturen var i fullstendig overenstemmelse med hans syn på livet. Han malte som han var og var som han malte. Han var seg selv i livet og i kunsten. Og er det ikke nettopp slik det skal være.

Thaulows kunst har og blir vist på en rekke utstillinger, både i inn- og utland. Den har vært vist i Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia, USA, Belgia, Østerrike, Danmark, England og Norge, i flere byer ved flere anledninger i samtlige land.

Hans kunst er eller har vært blant eiendelene til flere av de anerkjente kunstmuseene rundt om i verden.136 Til og med blant amerikanske samler var han en favoritt.

Her i Norge var Thaulow en av grunnleggerne av det vi i dag kaller Høstutstillingen, et resultat av blant annet kunstnerstreiken som han og Christian Krohg hadde stått i spissen for.

Ved utstillingen var han medlem av juryen i perioden 1882-1886. Listen over hans verv inkluderer formann i Kunstforeningen i Kristiania, formann i Bildende Kunstneres Fagforening, medlem av den internasjonale juryen ved Verdensutstillingen i Paris 1889 og diverse andre verv i forbindelse med utstillinger rundt om i verden.

Forholdet mellom Christian Krohg og Frits Thaulow var mangfoldig og varierende. De var venner, kunstnerkolleger, svogere og uvenner. Det finnes brev som Thaulow skrev til Bjørnstjerne Bjørnson etter at han hadde fått greie på at Bjørnson hadde hørt på usanne rykter om ham. Det er uklart hva det dreier seg om, men det omhandler Thaulows første kone, Ingeborg.

Thaulow skrev: «Alt knyttes lige til min Uven (det hjælper ikke noget) Krohgs Artikler mod Dig – Ottilias store Hot – Bohêmerne som jeg ikke kjender (hjælper heller ikke noget!).

I et annet brev til Bjørnson datert Hvitsten 30.juni.90 fortsetter Thaulow:

Krohg og jeg er ikke Venner. I de sidste 7 6 8 aar har vi kun nödtvungen talt sammen; men dette Uvenskab mellom os der engang var uadsillelige har en Grund der kun vedkommer ham og mig. Spørsmålet er om jeg vilde brudt med ham paa Grund af hans Forfølgelse […] for Dig, der som vi nu havde været Venner som för – dertil kan jeg svare : Nei det tror jeg ikke. Der vilde nok kommet til heftige Scener mellem os – jeg havde ikke fundet mig i at han skrev slig – skammeligt som jeg syntes det var. Men et ulægeligt Brud for livet – Nei. Et menneske som har forfulgt min Ven! Ja det er ondt; men et Menneske er dog et sammensat Væsen…

Forholdet mellom Thaulow og Krohg skal ha blitt dårlig da Thaulows ekteskap til Ingeborg ble oppløst i 1883, og ble ikke bedre da Thaulow giftet seg med Alexandra Lasson i 1886. Først i 1891 ble Thaulow og Krohg forsonet.

I brev fra Thaulow til Bjørnson datert Hvitsten 30.juni.90 kan vi lese:

«Alexandra og jeg flyttet saa ned til Kristianiafjorden – noge faa Timer fra Byen. […]har jeg været inde i Byen efter Farver»

Likevel malte ikke Thaulow mange motiver fra Rammebråten og området rundt som vi kjenner til.

Blant dem vi kjenner til er motivet Rammebråten. Vi ser to kvinner fra familien Lasson som snakker til hverandre gjennom vinduet. Et annet er verket Ved Ramme. Det er uvær, men likevel ser det ut til at en person bader utenfor båthuset. To kvinner ser på fra forsiden av bygget og en tredje er på vei ut til dem. Det er rimelig å anta at det er medlemmer av familien Lasson Thaulow har brukt som modeller.

En av dørene på Rammebråten ble dekorert av Frits Thaulow og kunstnervennen Nils Hansteen i fellesskap. Alle dørens tre felt viser båter, en lystseiler øverst til venstre, sværrigger til høyre for denne, og losskøyte under dem. Døren er signert St. Hans dag 83.

Paul Fischer

Det var ikke bare norske kunstnere som tilbragte sine ferier i Hvitstenområdet. Hit kom også den danske kunstneren Paul Fischer.

Han var en tid gift med Dagny, født Grønneberg, fra Kristiania. Hennes familie eide et feriehus i Hvitsten. Dagny kom kanskje fra et såkalt kunstnerisk hjem, hennes far var kjøpmann og hennes mor var malerinne. I folketellingen fra 1910 Dagny selv er oppført som «musiklærerinde».

Dagny var Paul Fischers første kone. Han malte henne i motivet Kunstnerens hustru Dagny i en hengekøye under et sommeropphold i Hvitsten, Norge.

Her er konen fremstilt som ung og uredd der hun kikker direkte tilbake på kunstneren som portretterer henne.

Dagny ser nokså avslappet ut der hun støtter hodet og sitter i en muligens litt for liten hengekøye. Hvit husvegg og hvitt stakittgjerde rammer inn en grønn hage med Dagny og hengekøye i fokus i bildets midt.

Fischer har malt nok et motiv fra Hvitstens hager. Motivet har den beskrivende tittelen En sommerdag i haven Trine Tipmann tørrer tøi, Moes børn sidder i græsset i Hvidsten ved Kristianiafjorden.

Muligens er det her vår eller tidlig sommer. Gresset i hagen har fått vokse seg høyt og frodig, det er blomster som vokser både i gresset og på trær. Mens kvinnen henger opp tøy er det tre barn som sitter i gresset. De to yngste ser ut til å føre en samtale, mens den eldste en pike ser ut til å være fokusert på det hun holder i sine hender.

Paul Fischers familie kom opprinnelig fra Polen og tilhørte øvre middelklasse. Kunstnerens far startet som maler for han senere ble forretningsmann.

Paul arbeidet som hans assistent før han begynte på Det Kongelige Danske Kunstakademi der han ikke fullførte studiene.

Slik som de andre kunstnerne var også Fischer influert av tidens trender. Paul Fischer er kjent som maler av bylandskap, spesielt fra København, illustrasjoner og motiver til plakater og postkort. Under kunstnerens reiser til Frankrike og Paris ble han inspirert av kunstnere som Henri de Toulouse-Lautrec og Edgar Degas.

Tilbake i Danmark illustrerte han den danske kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes tekster. Brandes var også i Christian Krohgs omgangskrets i en periode av livet hans.

Lik Christian Krohg brukte også Fischer lokale fiskere som modeller. Fischers Portretter av fiskere vet vi er fra Hvitsten takket være kunstnerens signatur Paul Fischer Hvidsten 91. Det er ikke umulig at Paul Fischer her kan ha brukt samme modeller som andre kunstnere.

I Norsk Fjordparti og Dampskipet Moss fra Kristiania ankommer Hvitsten er det samme tema som behandles av kunstneren.

Mennesker står eller sitter på bryggen av tre. De venter på dampskipet Moss som kommer mot bryggen. I de to motivene er det ulikt utsnitt av samme brygge kunstneren har gjengitt.

Han har lekt seg med komposisjonen og gjengitt et ulikt antall mennesker i ulike positurer på bryggen. Den stående kvinnen med barnet i rød kjole er med på begge motivene. Motiver som dette var del av hverdagen for Hvitstens beboere på denne tiden.