Ramme er en gård, eller en veldig liten by i en bygd i et kupert skogbevokst terreng med vilde dyr, midt i Norden. Vi er på østsiden av det trangeste sundet i Oslofjorden som gir landskapet retning. Stedet ligger mellom bergrabber som rammer inn gården med bebyggelsen, tilhørende åkrer og jorder.
Her bor det dyr og mennesker, trygt og beskyttet.
De aller fleste av bygningene på Ramme er bygget i eldre arkitektonisk stil og oppført i min tid av meg. Det er gamle bygg som er flyttet hit, eller bygget efter forbilder, eksisterende eller tapte.
Noe er nyskapende, men med kjent vokabular og grammatikk: Antikvarisk korrekt. Alle detaljer er nøyaktig overført fra bygninger fra datiden. Selv Riksantikvaren har trodd at det er gammelt. Vi kombinerer kanskje, for første gang, det antikvariske med gjeldende byggeforskrifter for nybygg.
Alt dette er således nytt, men gammelt og tradisjonsbasert. Vi finner også samtiden, men mest under bakken. Den møter vi overalt ellers i samfunnet, mer og mer likt på hele kloden.
Man bør kunne la seg henføre og oppleve en stemning: Skjønnhet og harmoni, symmetri og balanse. Det å bygge et sted og gi det betydning og tilhørighet. Man forstår eller fornemmer noe, husker og kjenner seg igjen. At noe er sett og opplevet før, gjør at man assosierer og skjønner referanser: Stil, epoker og historiske hendelser. Jo mer man har sett og lært, desto mer spennende blir det.
Det er kun Øvre Rammes gamle gårdstun som var her den gang jeg tok over stedet i 1966. Da var jeg 18 år gammel. Jeg begynte efter hvert å registrere, sanere og restaurere bebyggelsen.
Fylkeskonservator Kjell Magnussen holdt kurs på Ramme for etnografistudentene i oppmåling sommeren 1974. Hovedhuset i sveitserstil fra 1880, som var meget skrøpelig, ble revet i arkitekturvernåret 1975. Det samme svenske typehuset kan fortsatt sees flere steder i Hvitsten. Det hadde ligget og stengt for utsikten for den eldre lille Akershusiske stuen bak. Der hadde farfars onkel Fredrik Christian Olsen bodd fra 1857 om somrene. Vinterstid bodde han og Marie i Hvitsten sentrum i Kjøpmannsgården bak sjøbodene. Det gule fjøset står der ennå. Ramme var den gang en løkke eller seter. Han var den stauteste og eldste av de tre skipper-brødrene.
Der har jeg min hule i hans stue.
Veksthusene er noe av det man ser når man først ankommer Ramme. Vi dyrker på friland og i veksthus oppvarmet av solen og vannbåren varme fra 25 stk 75 meter dype energibrønner.
Flisfyring tar toppene med flis fra rydding av våre beitemarker og jordekanter.
Kaféen og Gårdsbutikken er glasshus. Universet, ankomstbygget, er i tegl med et vindfang i tre. Det er et forsamlingshus, som med kristenkors i snekkergleden over inngangsdøren, den lille engleskulpturen, tårnet med kirkeklokke fra Nauen og rosevinduene, er som et landsens bedehus.
Det kan leies til konfirmasjon, kurs for barn, voksenopplæring, diskusjoner og lederutvikling med mer.
Ved siden av Universet har vi vinterhaven, Energihuset, et påbygg i glass med en kopi av Michelangelos David i hvit marmor. I parken er det mange flere skulpturer, ikonografi og mytologi med guder fra fjern og nær. Ægir, Frøya, Venus, Amor, Bacchus, Pan og Apollo med flere, alle har de sine revirer. Peter Lindes bronsehest kommer til syne nederst i ankomstalléen. Erkeengelen Rafael kommer til oss med livgivende vann svevende på toppen av en jonisk søyle.
Havekunsten har alltid vært en konstant søken efter det ideelle sted ute blant planter og dyr. Man ønsker å skape paradis på jord før og under syndefallet. På Ramme har vi Den Forbudte Haven med Fallosen fra Delos, Elskovslunden, Amoriner som kliner med mer.
Grunnmuren til det nedrevne hovedhuset ga utgangspunktet for det som ble til Havlystparken, påbegynt i 1981. Den er bygget ut ifra rudimenter og linjer fra tidligere haveanlegg fra 1880 og 1920 til en ny helhet i barokk stil, med romantiske og pittoreske elementer.
Her i Havlystparken utspiller havehistorien seg.
Korshaven er en klassisk kvadratisk patio i en romersk villa. Den er korsformet med pergolaer, hekker og pyramider av epler og pærer med en brønn i midten. Duftende roser utfyller bildet. I de romerske villaene flyttet de kristne inn og dannet sine klostersamfunn.
I Barokken søkte man å underkaste naturen. Akser, symmetri og geometriske fontener, busker og trær. Vi har terrasser, parterrer, avenyer, alléer, kanaler og vegger, ja, en hel fasade i tre etasjer av trallverk eller espalier av lekter i impregnert treverk kalt trallverk.
Barokken var magisk. Mennesket behersket det vilde med sin vilje. Det ble veldig bra og eventyrlig, en stund.
Men så kom naturen heldigvis sterkt tilbake og ble beundret. Mennesket dyrket og levde i pakt med naturen i arbeid og fritid. Man hygget seg og festet utendørs. Innendørs kunne salene være dekorert lik løvsaler. Gjeterne ble beundret som dem som levde det ideelle liv. Men se gjerne et klassisk tempel eller en ruin ute i det fri. Dette er romantikken. Lytt til Beethovens mektige 6. pastorale symfoni, gjerne utendørs og i Havlystparken.
I parken bringes den vilde naturen stadig inn i det formelle, flere steder, som en tanke og påminnelse om naturen og dens betydning. Vi er en del av helheten.
Kanalen i Korsdammen er litt «ødelagt» av en vik med siv. Der holder svanene til. I Bekkedalen begynner det formelle, geometrisk stilisert og symbolsk, men går over i en vild norsk fjellbekk. Likeså med Havehusbekken. Vannhaven ved Tårnbroen og Stupaen er pittoresk eller malerisk. Dette er tre- og firedimensjonal landskapskunst. Litt som i en drøm kan havekunsten føre deg inn i en annen virkelighet.
Ramme har vist Shakespeare og Ibsen og inviterer til konserter i Havlyst-theateret. Selskaper arrangeres i parken. 200 får plass i amfiteateret og ved runde bord på Paléhavens terrasser. 13 kan sitte i Orangeriet. Pentagonkiosken i trallverk er også helt ut mitt eget påfunn og nyskapt. Derfra serveres det forfriskninger når det er pauser i underholdningen.
Diverse lysthus ble på 1970, ʹ80 og ʹ90-tallet reddet, flyttet og plassert inn i den fremvoksende parken. Vi har bl.a. Klokketårnet, Kinabroen fra Tomb i Råde og et sirkulært Venus tempel som en ø, Kythera, i en korsformet kanal (riktignok katalogvare fra UK).
Lekestuen er fra Greåker og ser ut som den er tegnet av Hans Normann Dahl i vertikal sveitserstil. Havehuset i bindingsverk fra midten av 1800-tallet ble flyttet fra en eiendom i Lovisenberggaten til Ramme i 1988. Der kan man greie seg: Brønn, utedo under trappen og vedfyrt komfyr.
Paléet som blir en klassisk trianon à la Versailles er ferdig prosjektert der solen varer lengst øst i parken. Et spisested for tolv, sommer som vinter i stilige omgivelser.
Arkitekt Geir Helland og jeg har arbeidet med det meste av arkitekturen i parken og på Ramme i over tretti år.
Du kan på forespørsel leie Havehuset, Pagoden eller sove ute i telt. Det er dusj og toaletter bak veggene i Korshaven.
En åttekantet maurisk utsiktspaviljong er påbegynt i skogen mot fjorden i vest, Granada med en Granado. Dette blir den perfekte bryllupssuiten med en kiosk på toppen med detaljer fra Ole Bulls Lysøen og fliser fra Alhambra i soverommet nede, lys-peis og en badestamp i marmor under sengen.
En kinesisk hær trenger seg inn i parken i syd ved pagoden. En stupa fra Tibet i rød ringerriksskifer som er bygget og innviet av en lama fra Nepal verner over det hele.
Den sentrale aksen i parken ender øverst midt i døren i Havestuen nærmest den opprinnelige stuen. Dermed var et viktig arkitekturelt spørsmål løst. Fra utgangspunktet går aksen videre nedover midt gjennom Hadrianbysten i det private Solariet og Æresportalen. Med alléen av røde søylebøk er Triumfaksen fullbyrdet. Den ender nederst i Pagoden, en tilpasset lekestue som har stått der siden 1920.
Man tenkte klassisk den gang.
Æresportalen som med sin storslagne hyllest på latin til antikkens og Nordens gamle guder står i Triumfaksen i parken. Opprinnelig var den plassert i Bergens våg da det unge kongeparet kom i 1733. Den er tegnet av den danske hoffarkitekten Lorents de Thurrah, og er en nøyaktig gjenskapning fra Norsk veimuseum. Den ble flyttet til Ramme i 2008.
Således er den en gave fra staten oppsatt til min 60 års dag.
Oppe på gården finner man det lille gule Kuskehuset tatt efter ditto på Frogner hovedgård fra ca. 1750 og oppført på Ramme i 1993. Dette er en kopi.
Herberget med sine 27 hotellrom er også i stilen fra 1750, men «modernisert» i 1780 med nye tapeter og moteriktig møblement: Louis XVI og Gustaviansk. Forbildene til Herberget er historiske, men den arkitektoniske komposisjonen er ny. Bygningen er således ikke en kopi, men bindingsverk og detaljer er antikvarisk korrekte. Man finner midtrisalitt med og uten valming, mansardtak med valming, piano nobile, svalgang og arkader.
Er dette nyskapning?
Vi har en stor og pen stall, hester og kjørbare historiske vogner og sleder. Hele Gildely er bygget som en kongelig nordisk skysstasjon. Kuskene kan gå rett inn i rommene i Herbergets grunnetasje med støvlene på og ta karbad efter strabasene på de smålænske landeveier. Kobberkar. Ikke noe marmor eller gull her. Det er finere oppe.
Til Stallgården har vi gjenoppbygget Den Blå Porten fra Djurgården i Stockholm. Den holdt kongens hjort ute fra staden. Like bortenfor stedet der den stod, finner vi fortsatt i dag Kajsa Stinas vertshus, i Grøna Lund. Her vanket høy og lav, Gustav III og Bellman.
Axel von Fersen var mest i Versailles.
Det andre bygget som huser hotellet er kalt Brenneriet. Det er knyttet sammen med Herberget via en bro. Brenneriet er i sen 1800-talls tysk fabrikk-arkitektur, som vi finner mange steder på Østlandet. Ikke minst langs Akerselven. Nede på Stallgården er hele Gildestallen samt Vognremissen, fra denne epoken. Det er litt av det selvgrodde Christiania man ser, litt likt det nedbrente vertshuset Den Blå Porten i Stockholm, sammen med tradisjonell gårdsbebyggelse og en stall med balkong og hjørnekvist tatt fra en bakgård i Fredrikstad.
Her finnes også inngangsloggiaen til billedgalleriet med to blanke romersk-doriske granittsøyler som veivisere. Den røde granitten er fra Vånga i Sverige.
Bygningen huser hotellets resepsjon. Man ankommer fra skogen og blir tatt imot av dyrene. De er feststemte og vises i kunsten til Therese Nortvedt. Inspirasjonen ellers er Theatercaféen. Foajeen heter Kristiania. Fellesrommene i bygget har navn efter steder Edvard Munch har bodd. I Hotellrommene henger reproer av malerier Munch malte da han virket på Ramme.
Sengene er jernsenger fra 1880 tallet.
Hotellet har salong og saler i Gildestallen dekorert med kunst av Christian Krohg og andre som virket lokalt. Buffeten er bonderomantisk. I Salongen er vi til sjøs. Vi følger Fred. Olsen med seil, damp og diesel. Chr. Krohg skildrer loser og fiskere. Min onkel Knut stod modell. Man kan synke ned i lærsofaer eller sitte på dekk i en benk fra en av båtene. Det kan underholdes fra pianoet.
To doble dører leder inn i hallen ved siden av. Til den leverte Anders Frøstrup reisverket med franske låser. Vi er i en tradisjonell låve med riktige dimensjoner. Anders og jeg var sammen om Asketreet som bærer taket ved baren. Det er et kunstverk i seg selv.
Er det levende?
Atlantene ved Sceneveggen som bærer prosceniet med tempelgavlen stod utenfor kinoen i London den gang den første Ben Hur filmen hadde première i 1933.
Den Gilde Hallen måtte brannmales og fikk farver fra Frans Widerbergs maleri Kulesankeren som henger i trappen. Gildere blir det ikke.
Vinkjellerens dør er tegnet av Gerhard Munthe. Det er døren til trollets skattkammer og solid utført.
Interiør følger eksteriør.
Under bakken møter vi stedets grunn. Det er selve berget som danner veggflater, diamant skårne, pussete og polerte. Det heter gneis og tegner og forteller om alt som skjedde den gang da jordskorpen ble skapt.
Den store overraskelsen under bakken er det store kvadratiske rommet på 16 x 16 meter med god takhøyde. Rammerommet er vårt viktigste rom for utstillinger og funksjoner. Her møter vi samtiden. Vi får se kapitéler fra antikken, men sentralt bærer et teknisk kapitél med høyttalere, lyskastere og kameraer som utsmykningselementer hele volumet og vekten. Den flate kuppelen belyses av RBG LED-lys og gir en himlingseffekt. Dette er en sukkertøybutikk!
Inger Johanne Rasmussens Sceneteppe dekorerer vestveggen når det ikke er utstilling der. Det kan sitte 200 til bankett eller færre i hestesko på konferanse. Stedet er godt sikret.
Aularommet er tatt efter Universitetet i Oslos festsal, Aulaen og huser bl.a. Munchs kunst. Her holdes klassiske konserter og Oslo-filharmonien spiller. Man ankommer via Rammerommet.
Nederst der nede i grunnen ligger det også tilfluktsrom godt egnet som små møterom T1 og T2. De er realistiske og funksjonelle. Pushwagner og Svein Bolling dekorerer. Christopher Rådlund malte dystopiske lerreter i svart, hvitt og grått som henger i de bare gangene.
Klasse A og klare til bruk.
Gildely-komplekset, med galleri, museum og hotell, påbegynt i 1993 står nå ferdig. Som i en by har det vært en organisk byggeprosess. Den har ikke vært lineær kronologisk mht. stilhistorien. De historiske epokene må tolkes inn. Barokken var før sveitserstilen. Altså Herberget er eldst. Så kom industrialismen med Brenneriet. Det ble nydt brennevin på landsbygden. En ny og stor stall og vognremisse ble bygget samtidig med jernbanens fremmarsj. Her er det en utvikling på gang. Noen satset på damp. Andre holdt på seil. Og så kom automobilen. En mange tusen år gammel epoke var over. Hjulet hadde fått andre ben å gå med.
Den store gårdsbygningen, Fjøset, stod ferdig i 1991 og er en driftsbygning med fjøs og låve slik de ble bygget hos oss på Østlandet ved slutten av 1800-tallet. Universet med kafé, Fyrhuset, samt flere av uthusene er i samme stil, kalt sveitserstilen. Det nærmeste teglverket lå rett over fjorden. Vi har hentet granitt i Røyken. Hvitsten er en gammel utskipningshavn for plank og bjelker.
Øvre Rammes gamle tun er bygget i sveitserstil. I 1880 bygget Hans Pettersen et nytt stort hovedhus og moderniserte og løftet taket på den gamle stuen bak.
Så i 2003 blir sveitserstilen ytterligere utbrodert av meg med tilbygget til den gamle stuen av den kvadratiske Havestuen med buede vindusdører tatt fra den åttekantete paviljongen fra Grønli på Jeløen, fra medio 1800, flyttet til Ramme i 1985. Havestuen har to ganger tre dører med glass og kassetthimling som i det nedrevne hovedhuset. Den er orientert direkte mot syd ut fjorden mot horisonten. Balustradene til takterrassen over er lik dem på paviljongens vegger. Det er utskårne stjerner, ruter og tulipaner. Pur snekkerglede.
Vinduene i Rammestuen har fått pendanter med tulipanmotivet nederst på geriktene efter lokal skikk i Hvitsten.
På det opprinnelige gårdstunet finner vi også Stabbursloftet som kom som byggesett til Vestby stasjon i 1891 fra Strømmen trevare og oppsatt av Calmeyer. Det er et ferdighus i maskinlaft, bruntjæret og norsk. Vi nærmer oss unionsoppløsningen. Vi er blitt nasjonalromantiske.
Kanskje det aller gjeveste bygget på Ramme finnes oppe på fjellet mot vest. Det var mitt første store byggeprosjekt, Dragetårnet, som kom i årene 1977 til ʹ80 fra Snarøen, bygget av Amandus Schibsted der i 1902. Arkitekten er Holm Munthe, dragestilens far, som tegnet Frognerseteren. Vi hadde funnet vikingskip og verdsatte våre stavkirker den gang.
Dragetårnet kikker opp over furutoppene. Derfra ser vi hele Oslofjorden fra Drøbak og Askeråsene i nord til horisonten og Færder i syd. I tårnet kan man også bo. Ramme fjordhotell tar imot deres bestilling.
Det er en Dragedo i skogen.
Petersminde (Peter er Olsen slektens forfar fra Kvam. Hans Pettersen som bygget huset i 1891 var farfars tremenning), også kalt Muncheramme var fra 1910 i Edvard Munchs eie. Huset var opprinnelig tidsriktig brunmalt med ditto interiør, men byggherren var blitt frankofil og bygget derfor i fransk selvtegnet chateaustil med spisse takvinkler. Det er et romantisk lite slott i tre, som nå er frigjort i en lys gulfarve som jeg tror Edvard ville likt.
Jappe Nilssen beskrev dragehoder på gavlene i 1912, men det var ikke sant. Det er spir.
Munch malte selv over den brune sjablongdekorasjonen i stuene med en frisk sitrongul. Den har vi avdekket og fått tilbake. Vi viser bildene han malte av sitt liv der med sin husholderske og modell Ingeborg. De maleriene beholdt han til sin død. De har alle den gule bakgrunnen. Gulfarven omtalte han i brev. Dette kan ha vært hans lykkeligste tid i livet. Et av to bevarte fotografiske smilebilder av ham er fra engen på Ramme med hesten Rousseau og en hesjende bestyrer Jensen i bakgrunnen. Fotografen må ha vært Jappe Nilssen, hans nære venn, som benyttet Munchs kamera.
Munch var kommet tilbake til Norge efter et kuropphold i København. Fra sommeren 1910 arbeidet han utendørs med Auladekorasjonene på Ramme. Han ble aldri helt ferdig med hovedmotivet Forskerne/Alma Mater. Han var ikke immun for kritikk. Videnskapsmenn var da noe annet enn nysgjerrige barn.
Vår store satsning er utstillingen Munch og Auladekorasjonene tilbake på Ramme. Da vil Aularommet komme til sin rett med Munchs komposisjon for Auladekorasjonene i nedskalert størrelse som han ferdigstilte på Ramme i 1912 i et friluftsatelier bak huset. Blir dette i 2025?
Han malte arbeidere og sterke nakne kropper som tok sjøbad og solbad.
Et maleri heter På sofaen. En skjelmsk Ingeborg i rød kjole ligger lett skrevende. Har hun nettopp elsket? Munchs skissebøker fra denne tiden viser mange studier av kvinnelige kjønnsorganer. Vi planlegger å stille ut hans tegninger på veggene i utedoen. Vi skal også avduke en tre meter høy bronseskulptur av Solveig som strekker seg efter et eple slik Munch har fremstilt henne i Aulaen.
Du kan leie hele huset og bo i fire rom: Hans, Gustav, Jappe og Edvard. Det er bad med dusj og vannklosett til hvert rom. Huset har en hyggelig uteterrasse med god plass til et trettitalls gjester ved runde bord. Tribunebenkene mot fjorden i Munchs friluftstheater utgjør en gin tonic terrasse i særklasse til minst 200. Herfra nytes solnedgangen.
Vi håper snart å ferdigstille kaien i bukten og kanskje gjenskape Munchs atelier i Kullboden. Her kan det bli båtanløp og servering i fremtiden.
Vi snakker vitalismen.
I 1906 åpnet Einar Møinichen Ramme Sanatorium på Øvre Ramme og driver til 1910-11. Møinichen starter Midtstuen Sanatorium i 1909 som senere ble til Akershus Fylkessykehus. Man gikk barhodet og tok sol- og sjøbad bl.a. Alkohol skulle unngås og føden var laktovegetabilsk. Vitalisme og sunnhet.
Dette er strømningene i Sentral-Europa, Østerrike/Tyskland mot slutten av 1800: Et nyromantisk forhold til naturen: Munch og Møinichen kom begge fra Tyskland til Ramme med dette tankegodset og gjorde suksess. Noen få år før verdenskrigene krysset de hverandre på Ramme. – Kanskje de møttes på stranden?
Så kom «hippietida» og Petter Olsen vendte tilbake fra fire år på Stanford University i California i 1973. Vitalismen var blitt fornyet.
Samtidig med Dragetårnet fikk jeg også Frithjof, en 37 fots losskøyte, bygget til Ulabrands eldste sønn, Thor, i Larvik av Colin Archer i 1891. Den hadde hett Christian Krohg da den var eiet av et kunstner- konsortium på trettitallet. Den totalrestaurerte jeg og er et flytende Ramme som jeg har seilt i 40 år.
I Stallgården finner vi samme teknologi som på seilskøyten. En serie på syv opptil tolv meter høye master i furu samt en i stål holder en oppspent duk som skaper stedets største rom på hele 645 kvm. Vi har festival benker og bord til i hvert fall 150 gjester og ståplasser til flere. Her blir det kanskje oktoberfest? I så fall hjertelig velkommen!
Mest tilbakeskuende er Festscenen oppe på gården. Er det et protogresk tempel i tre man ser? På berget på neset to hundre meter rett vest nede ved fjorden, ligger røysene fra bronsealderen. En tre tusen år gammel bronsedolk fra denne tiden er fra Ramme. Den finner du i Oldsakssamlingen. Det er den fineste i landet. Antagelig er den støpt i Danmark. Det var handel også den gang. På Hurum er det en kvinnegrav fra stenalderen med et smykke av rav. Rav var Nordens gull. Det kom fra Baltikum. Man seilte på havet for lenge, lenge siden.
Kroen er et sekskantet kirkeaktig bygg med ditto løkkuppel. Det er et signalbygg. Frederica Miller, Gaia, er arkitekt, men jeg har hatt regien og som vanlig funnet på det meste. Anders Frøstrup var tømmermesteren. Tomten er trekantet. Derav sekskanten. Trekanten finner du flere steder i kro- bygget. Utenfor har vi Stjernescenen; den er en Davidstjerne. Davidstjernen er sammensatt av en triangel som peker mot himmelen, Gud, den andre ned mot jorden, oss. Tredimensjonalt blir dette til den stjernesolen vi ser i gull på spiret. En dobbeltetrahedron som symboliserer foreningen av motsetninger: Mann + Kvinne = barn, tese, antitese og syntese.
Fra dissonans kan det oppstå forståelse av helhet og sannhet, enighet og fred.
Restauranten er et norrønt langhus med torvtak fra nordsiden og et veksthus i glass mot solen i syd. Opprinnelig var det ment til høner. Symbiose: Oksygen fra planter og kulldioksyd fra hønsene. Men vi fikk et nytt Høneri og dermed var et selskapslokale skapt. Restauranten er bygget sammen med Kroen.
Kroen har ubehandlet ospepanel utvendig, med torv, takløk og takspon av furu på takene til tårnet. Jordgulv innvendig og halm fra Vestby-prærien i veggene. Himlinger er blå, vegger er gule og reisverk av furu er rødt. Her er det sirkulært og bærekraftig. Dette ble ferdigstilt i 2003.
– Er vi i Østerled eller Vesterled? – Er vi i fortid eller fremtid?
Det sirkulære Fuglehuset, Høneriet, Saueskjulet og Purkeriet er primitive bygg av halm, rundstokker, torv og ospepanel. Bygget med, av og i naturen. Fuglehuset er kanskje særlig utpønsket arkitektonisk. Det må ses utvendig og innvendig.
Økostilen er signert Miller og Olsen. Fra primo 2000 årene.
Gårdens mest organiske bygg er Asketårnet med sine seks etasjer bygget mellom stammene på et gjenoppgrodd asketre. Komplett med panel i ubehandlet osp og grener fra trær som balustre, laget av en lokal dyktig snekker og meg den gang jentene var små. Her er det sove-, oppholds- og utsiktsetasjer, flere balkonger og et minaretaktig tårn aller øverst. Litt Taj Mahal og litt Neuschwanstein. Organisk dynamisk eller økodynamisk?
Det er en liten opplevelse å tre seg gjennom dette særegne bygget. Det forsvinner i askeløv utpå sommeren. De fleste går bare forbi. 2003.
Fire personer kan overnatte glampingaktig i to køyesenger. Henvendelse hotellet.
Fra et forlatt sted med unge kyr som spiste Glava istedenfor gress er Ramme blitt gjenskapt.
Utgangspunktet var den eksisterende bebyggelsen fra 1880. De fleste nybygg er i sveitserstil.
En sentral akse i haven fra en ombygging av hovedhuset i 1920 er utgangspunktet for barokkparken og Triumfaksen. Nyklassisismen og anlegg av en stor frukthave med sentral akse og barokken er ført opp i det nye tunet med Ankomstalléen, Hestens plass, Kuskehuset, Herberget og Empiresuiten.
I 1966 bygget jeg et båtnaust, Strandhuset, i brunbeiset tre. Saueskjulet i furu og ubehandlet osp med torv på taket og berget som bakvegg kunne like godt ha vært fra jernalderen, men er reist etter 2000 og signert Miller og Olsen.
Kroen med tårn, symbolikk og spir bærer i seg fortiden, men peker håpefullt inn i fremtiden. Her hedres stedets og skaperverkets ånd.
Over det hele, himmelen, utsikten og belysningen, naturlig fra solen eller kunstferdig oppsatt vinterstid med fakler og Bachs juleoratorium fra høyttalere. Stjernehimmel og måneskinn.
Ender flyr lavt i formasjon mellom bygninger og trær. Kattugler tuter om natten og grevlinger rusler rundt. Fugler kvitrer, fontener bruser og vinden suser i trærne. Eller det er stille. Yr, styrtregn eller skodde. Luft fra havet. Havens dufter. Skogens lugn.
Helheten av natur og kultur. Helhetskunst kalles det og må inkludere arkitektur, hvis ikke så kan stedets ånd bli svært lei seg. På Ramme respekterer vi og nyter naturen.
Den trodde vi skulle vare evig.
Ramme er et landsens univers. Jeg elsker jorden, skaperverket og alt vi er en naturlig del av. Jeg arbeider, ja kjemper for at vår verden skal bestå. Lengst mulig for oss, våre etterkommere og våre venner, både dyr og mennesker. Ja alt liv.
Uten det – ingenting. Da er alt forbi. Ingen sapiens. Ingen til å arve noen ting.
Jeg er glad for min slekt og stolt av mine forfedre. De har gitt meg alt. Jeg ønsker å fortsette deres gjerning og visjoner. De var sterke, kloke, dyktige, skapende, fremsynte samfunnsbyggere. De favnet vidt, tok ansvar og var elsket. De brydde seg og tok tak. Det må vi også gjøre for at vårt samfunn skal bestå.
Jeg har vært formgiver og har hatt regien på Ramme i alle disse årene i stort og i smått. Ramme er mitt påfunn og representerer meg. Jeg er stedsskaperen og arkitekten: Byplan, landskap, bygg, interiør og ingeniør.
Nå er jeg blitt 75 år, men jeg vil fortsette litt til. Ramme er mitt virke. Rammeverket er nå synlig og anerkjent.
Det er virksomt, men hva blir virkningen? Visjonen for Ramme lyder:
Å øke bevissthet om vår natur- og kulturarv, og vise våre muligheter til å klare oss gjennom den voldsomme overgangen fra overflod til syndeflod i et samlet Norden.
Velkommen til en eventyrlig virkelighet.