Program
Franz Schubert (1797—1828)
Fantasie i f-moll, D. 940 for firhendig piano
Der Wanderer, arr. for solo piano av Franz Liszt (1811—1886)
Wanderer-Fantasie for solo piano, D. 760
— Pause
Johannes Brahms (1833—1897)
Pianokvintett i f-moll, op. 34
Om programmet
Franz Schubert hadde et helt spesielt talent for å skape syngende, vakre melodilinjer — uansett instrument og besetning. Det himmelske og religiøse er ofte en underliggende kraft, og som kunstner følte han seg ofte misforstått i datidens biedermeier-kultur preget av besteborgerlig trivialitet og letthet. Samtidig var han en bohem som søkte det grenseløse — en natterangler på Wiens utesteder som, kanskje sett bortsett fra i skrivingen, var lykkeligst med god vin og god mat i selskap med venner.
Schuberts musikk har en poetisk kraft, og han hentet utvilsomt stor inspirasjon fra samtidens store, romantiske diktere. Schuberts Fantasie i f-moll for firhendig piano har en unik evne til å fremkalle gåsehud selv før de to pianistene setter i gang — så høye er ofte publikums forventninger til dette banebrytende verket, som ble skrevet i komponistens siste leveår, 31 år gammel.
Om Schuberts Wanderer-Fantasie skriver pianist Joachim Carr:
«I diktet Der Wanderer møter vi en rotløs, vandrende sjel som lengter etter uoppnåelig lykke. Schubert lar ordene «fremmed er jeg overalt» (tekst av S. von Lübeck) klinge matt over statiske akkorder i rytmen lang-kort-kort, og det er denne karakteristiske grunnrytmen som danner utgangspunktet for Wanderer-fantasien. Verket kjennetegnes av kontrastfylte episoder som på den ene siden liksom trekker innover, mot det innadvendte og drømmeaktige, og som på den andre siden (slik ser jeg det for meg) representerer det utadvendte, sosiale livet, gjerne gjennom danserytmer.
Mens diktet, og sangen, ender med hengivelse til den skjebnesvangre innsikten «der, hvor du ikke er, der er lykken», liker jeg å tenke at Schubert i Wanderer-fantasien finner en slags eksistensiell forløsning på den indre spenningen som preger jeg-personen i diktet. Etter all dysterheten og desperasjonen som preger den andre delen, en variasjonssats over temaer fra sangen, hører vi plutselig grunnrytmen som en jovial dans i tre-takt, og Schubert tar det her helt ut med jodleaktige melodier og krumspring. Men det er ikke før i siste del at den mer eller mindre konstante vekslingen mellom drøm og virkelighet blir fullstendig befridd i en energi som kun er rettet utad og det hele ender i et uhemmet, virtuost klimaks av symfoniske dimensjoner.»
Johannes Brahms er blant romantikerne som i størst grad plukker opp arven etter sine klassiske forgjengere. Det majestetiske og ofte svært kontrapunktiske uttrykket er lett gjenkjennelig, og han viderefører særlig kammermusikken i en mer symfonisk retning. Pianokvintetten fra 1864 ble opprinnelig skrevet som en strykekvintett, men etter kritikk ble verket omgjort til et verk for to pianoer — før han endelig landet på den uslåelige kombinasjonen av strykekvartett og piano. Med sine mektige melodiske linjer ispedd mye dramatikk og et stort temperament, står kvintetten igjen som et av kammermusikklitteraturens virkelig monumentale verker.
Programnote skrevet av Joachim Carr og Thormod Rønning Kvam (2023).
Velkommen til en stor kunstmusikalsk opplevelse!
Foto: Andrej Grilc (Carr) / Sollerman (Kvam)